Ariane Schjelderup med nytt essay i Barnehagefolk

Ariane Schjelderup har i siste utgave av tidsskriftet Barnehagefolk, nr. 4/2004, publisert et essay med tittelen «Medvirkning - noen filosofiske betraktninger». Essayet tar utgangspunkt i forskjellen mellom å «virke på» og å «virke med» (denne utgaven av tidsskriftet har «barns medvirkning» som tema). Her følger en smakebit:

Vi har aldri tilrettelagt for barn som nå. Vi har aldri investert mer i utviklingen av pedagogiske leker, praksiser og tilbehør, vi kjører barna til forskjellige fritidsaktiviteter flere ganger i uken, og vi overøser dem med kostbare gaver minst to ganger i året. Vi er dessuten flinke til å forhøre oss med barna, la deres stemme bli hørt; vi spør dem hva de har lyst til å gjøre i ferien, hva de har lyst på til middag. Vi tilsidesetter med glede egne ønsker i visshet om at vi ved vår uselviske handling bidrar til barnets velvære.

Dette sier noe om barnas betydning for oss. Og ikke bare er de viktige for oss, de setter også sitt preg på oss – de virker inn på oss. De virker på oss allerede ved å være til: de virker ved sitt utseende og sin væremåte – de virker ved vår bevissthet om hva de representerer og vårt ansvar for deres velvære og oppdragelse. Barn har derfor i utgangspunktet enorm innflytelse: de påvirker våre valg – både våre personlige valg og de som berører barnet selv – og de inspirerer oss, de får frem nye sider i oss.

Barn påvirker oss altså, de har virkning. Men å virke på og å virke med, er ikke det samme. Så når vi ønsker at barn skal ha medvirkning, hva er det egentlig vi mener?

Den norske filosofen Hans Skjervheim skjelner i essayet «Deltakar og tilskodar» mellom det å betrakte et annet menneskes synspunkt som sak, og det å delta i synspunket, ta det inn over seg. Når vi gjør et synspunkt til sak, konstaterer vi hva den andre sier, vi tar det til efterretning. Vi kan velge å ta hensyn til synspunktet når vi fatter våre beslutninger, men beslutningen er vår egen. En slik holdning vitner om at vi egentlig ikke tar synspunktet helt på alvor: vi har ikke tillit til at det har noe positivt å bidra med. Alternativet er deltagelse og engasjement: synspunktet blir umiddelbart akseptert som et konstruktivt bidrag, noe vi ønsker å ta del i.

Når vi virker med er vi en del av noe, vi har et eierforhold til det. Som medeiere er det ikke tilfredsstillende om vi blir invitert til å komme med innspill til et prosjekt som andre har igangsatt og har endelig råderett over. Som medeiere har vi beslutningsrett. Et ønske om andres medvirkning innebærer derfor anerkjennelse og gjensidighet: den forutsetter at vi åpner opp, gir ifra oss endel av våre eierinteresser i et prosjekt, at vi gir avkall på vår makt til å sette foten ned og bestemme at «sånn gjør vi».

Så, jeg spør: når vi idag ønsker at barn skal medvirke, hva er det egentlig vi ønsker? ønsker vi at de skal komme med innspill, fortelle om sine ønsker, som vi så kan ta hensyn til når vi skal fatte en endelig beslutning – om innspillet viser seg å passe inn? Eller ønsker vi at de skal være delaktige i selve beslutningsprosessen, oppleve at dette er et felles prosjekt, hvor vi sammen kan undersøke hva vi ønsker å oppnå og hvordan vi skal gå frem for å oppnå det? Dette siste krever mye av både oss selv og barna – kanskje mer enn vi tenker over.

Siden opprettet: 25.12.04. Sist endret: 09.10.06 12:59.